Ene og alene

Gjennom de siste rene har jeg lrt mye. sette pris p de du har i livet, er viktig. fortelle noen at du er glad i dem fr det er forsent, er enda viktigere. Syns n jeg.

Tror at de siste dagene har vrt verst for meg. Idag er det 3 r siden mitt nrmeste familiemedlem dde. Bestemor var ikke mer enn et par r over 60 da hun fikk diagnosen tarmkreft, sommeren 2007. Jeg husker det som om det var igr. f beskjeden om at din egen bestemor har ftt en type kreft som er vansklig fjerne m vre den verste beskjeden jeg kunne ftt der og da. vite at hun kan eller ikke kanoverleve, var tungt i seg selv. Men at hun itilegg bodde rundt tre timer unna meg var s tungt at jeg klarte ikke tanken engang p ikke kunne beske hun s ofte som jeg nsket.

Det gikk langt ifra opp for meg med en gang. Hun oppfrte seg helt normalt nr vi kom til hun frste gang den sommeren bare noen uker senere: sprudlende, glad og rommet fylt av verdens herligste latter.

//hos oss en eller annen vinter

Hun ble bare verre og verre. Dagene, ukene, mndene og to r gikk og hun man kunne merke at kreften tok godt overhnd p henne. Jeg husker s utrolig godt den dagen vi satt oss inn i bilen igjen etter ha beskt henne p Myra (pleiehjemmet hun bodde p den siste tiden, i Arendal). Meg, broren min, lillessteren min, mamma og pappa. Hvem visste vell at dette var siste gang vi kom til se henne? Klemme henne. Kjenne den gode lukten av tyet hennes. Hre den skjre stemmen si hei, prve holde en samtale gende uten sovne. Smile uten se alt for trist ut fordi hun selv visste hun ikke hadde lenge igjen n. ''Hun kommer til overleve, jeg er helt sikker p det...'' De ordene, den setningen, mten storebroren min sa det p da vi satt oss inn i bilen sitter forsatt klistret til hjernen. Annsiktsuttrykket han ga meg sa han s trene mine bare rant og rant, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg husker jeg kysset hun p kinnet fr jeg dro. Smilet bestemor ga meg nr jeg gikk ut av sykerommet hennes den ettermiddagen, er det som har satt seg igjen i minnet mitt. se hvor glad hun ble da jeg tegnet en rd rose p et hvitt ark og skrev ''Jeg er kjempe glad i deg, bestemor ♥ Mange klemmer fra Inger Johanne! '' var s godt. Hun hadde vrt s sterk hele tiden, fra frste dag, men tynnere og tynnere ble hun. Bde kroppen og hret. Hun mistet s mye av det som gjorde hun til minbestemor og de fine, sregne trekkene hun hadde, at jeg til slutt ikke kjente hun igjen der hun l i hvitt sengety, nyoppredd seng og alt. De tok s godt vare p henne p pleiehjemmet.


Dagen hennes var kommet. Mamma ble ringt fra pleiehjemmet eller av en av tantene mine, det husker jeg ikke. Bare at det var p bursdagen min. 8 september 2009.Vi spiste da hun fikk telefonen om at det var hast at hun kom. Hun dro fem minutter etter de hadde lagt p og hun var ute dren. Trene bare rant. Jeg satt inne p rommet mitt resten av den dagen, p min egen bursdag. Dagene gikk og det ble lillesster sin bursdag og. 11 september 2009. Det var rart ikke ha mamma der den dagen. Vi var jo vandt med ikke ha hun hjemme da, fordi hun som regel reiste med jobben i de tidene og var borte da. Halvveis normalt og halvveis unormalt. Nr jeg stod opp den neste morningen fltes alt s rart og grtt i huset. Pappa hadde ftt melding av mamma. Bestemor hadde ddd den natten. Og mamma hadde holdt hun i hnden hele tiden. Savnet mitt etter klemme min kjreste bestemor er stort enda etter s mange r. Men jeg vet hun har det s mye bedre der hun er n enn hun hadde det, og det er det som hjelper meg gjennom dager som dette. Jeg var s redd. S redd for miste enda en s nr, at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg kan ikke huske dagen bestefaren min dde engang, sommeren etter. Det er s uklart siden det kun var noen mnder etter bestemor. Kan ikke huske noen ting. Jeg er helt blank.
Ingen i hele verden fortjener ikke ha besteforeldre i en alder av 12 r. miste begge to p s kort tid, er en ubeskrivelig vond flelse. Det finnes ikke en eneste levende sjel jeg nsker at det skal skje med. Annet enn de som er helt kaldhjertet og kun vil andre vondt. Det her har tatt meg lang tid skrive. Og ikke minst mye mot, jeg ville dele historien min, men ikke p en feil mte.

God saw she was getting tired,
And a cure was not to be.
So he put his arms around her,
And whispered: come with me.

With tear-filled eyes you watched her,
Suffer and fade away.
Although you loved her deeply,
You could not make her stay.

A golden heart stopped beating,
Hard working hands put to rest.
God broke our hearts to prove us,
He only takes the best.

Jeg savner deg s ufattelig mye, bestemor...♥

-Inger Johanne

2 kommentarer

njsh
-12.09.2012 kl:21:37


<3
Slvi Viola
-18.10.2012 kl:21:21


Trist lese om,hper du varmer deg p minnene <3 fint det du skreiv om at Gud tok ho i armane sine:)

Skriv en ny kommentar